Jeg skal aldri glemme den lykkefølelse som grep oss - mine tre soldater og meg - da vi i en landsby fant en krukke med kirsebærlikør. Vi tok oss en mektig slurk hver og bar krukken forsiktig ut i kjerren vår. Det var ikke mer enn så vidt vi greide å holde gråten tilbake da krukken sprakk mens vi skrumpet av gårde. Vi forsøkte å skuffe opp sneen som likøren hadde rent ut i, det smakte litt søtt, men varmet ikke lenger, og tung til sinns måtte vi dra videre.