Jeg har alltid reagert med instinktiv uvilje mot mønsterplanlagte stilidealer. Med fortærende tydelighet minnes jeg at min lærer tegnet opp en gris på tavlen og delte den i tre biter. Slik skulle stilen være. Ti prosent åpning, ti prosent avslutning og åtti prosent innhold. I ett støt krympet stilskrivning for meg til en luguber blanding av svineavl og prosentregning.