Etter nær to timer kom det gående en ung mann som låste seg inn mellom de mørklagte gravstøttene. Da han like etter begynte å tenne levende lys rundt om i lokalet, tenkte jeg som så at det sannsynligvis var for å signalisere at jeg bare kunne komme; jeg var nok ikke den første som hadde ankommet utenfor åpningstidene. Men døren var låst, og da den unge gravferdskonsulenten så ut til å overse meg, ble jeg stående noe desorientert og betrakte de utstilte gravstøttenes innskrifter. Med ett ble jeg grepet av en enorm lettelse over at far hadde rukket å ordne med mors gravstøtte, derunder han selv skulle gravlegges, for på den sto det jo allerede et eller annet bibelsk.