Når den troende er redd for å miste sin tro, er det ikke så mye av frykt for helvete eller håpet om en himmel. Det er frykten for å miste fotfestet her og nå. Frykten for hvordan det vil bli ikke å ha en gud å være redd for eller beundre, elske og drømme om. Noen forblir lykkelige i sin tro så lenge de lever, andre kjemper, men kommer seg aldri løs. Våre foreldre slet.
Også det arvet vi. Og uansett hva vi har lært og forstått av religionens vesen, av kristendommens egenart, av dens kjerne og budskap, så forblir den først og fremst våre foreldres fortsatte nærvær i våre liv.
Og vår forbannelse.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Viser 1 svar.

Kjekt at alle kan bli hobbypsykiatere,

og bidra til i evigheter å spå
hypotetiske eller syntetiske menneskebarn
som antas å inneha personlig trosliv

og dermed blir offentlig reparasjonssak

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

Anniken RøilElisabeth SveeKirsten LundIngunnJTom-Erik FallaalpakkaTorill Revheimingar hAnne Berit GrønbechToveLabbelineDemeterBjørn SturødHallgrim BarlaupsveinKristine LouiseBente NogvaBokToreBookiacPirelliJørgen NTor-Arne JensenAud- HelenElin Katrine NilssenCamillaSynnøve H HoelFindusLena Risvik PaulsenMorten MüllerBeathe SolbergTone SundlandmarithcAstrid SæverhagenGunillaMarianneLisbeth Kingsrud KvistenMathiasLailaAnniken LStig T