I femti år prøvde jeg å glemme den seks år gamle Håkon. Det gjorde for vondt å kjenne på barndommens angst, skam og ensomhet. Kjenne smerten til den lille gutten fra dypet av meg selv. Jeg levde derfor som best jeg kunne, på mange måter et rikt og verdifullt liv. Men alltid med en ironisk distanse til alt som hadde med min religiøse oppvekst å gjøre. For mange kunne jeg nok fremstå som gåtefull. For eksempel hvis de hadde hørt meg en varm sommerdag i Oslomarka syklende og syngende på ord som for meg var befriende: «Jeg er så glad jeg ikke er frelst, jeg er så glad jeg ikke er frelst ...»
Hele livet har jeg slåss. I barneårene og den tidlige ungdomstida for å bli det jeg trodde alle de andre i menigheten var. Så begynte kampen for å finne min egen vei; hva er det som er sant i mitt liv? Gjennom studier, arbeid og terapi bygget jeg opp et livsfundament.
