"Det var noen storforbrytere som straks skulle få sin bekomst."
"Jaja Ingeborg, du må vel nesten få se dette," sa Rolf Thommessen
alvorlig. Han kom meg i møte i gangen i Tidens Tegn med en liten
avis i hånda. .. Jeg så med en gang at det var en nazi-trykksak.
Denne gang utbredte den seg om hva nazistene skulle foreta seg
når de nå snart fikk makten i Norge.
Det var noen storforbrytere som straks skulle få sin bekomst.
Det var tre av dem: Johan Nygaardsvold, Nordahl Grieg og
Ingeborg Refling Hagen.
Våre forbrytelser ble også regnet opp. Jeg husker ikke akkurat
hva de gikk ut på, bare at det var noe vanvittig vrøvl som det
ikke var fnugg av sannhet i. Men straffene husker jeg:
Johan Nygaardsvold skulle halshugges, Nordahl Grieg henges.
Ingeborg Refling Hagen skulle brennes som heks på torget.
Det var nok noen unge kamerater som hadde spøkt med dette om
heksa. (..) Nå sto jeg her og så det svart på hvitt. Og nå
hadde redselsmeldingene fra nazi-Tyskland veltet over oss så
lenge at ingen hadde trang til å spøke mer.
Mest hørte vi om jødeforfølgelsene.
Det kan følge en farlig lammelse med slikt. Det var som om
folk i de frie demokratiene ble skremt til forsiktighet og
unnfallenhet, mens Hitler-regimet ennå holdt seg innenfor
Tysklands grenser.
Den danske tegneren Hans Bendix har fortalt at slike tendenser
fantes i Danmark også. Bendix ville kjempe mot Hitler ved å
gi ut en bok med karikaturer av det sinnssvake uhyret.
Boka ble sendt i trykken, men etter som begivenhetene fulgte
slag i slag på andre siden av grensen, ble boktrykkeren så
skremt at han ødela opplaget, og hele arbeidet måtte gjøres
om igjen et annet sted.
Jeg reagerte annerledes. Hos meg ble hver melding og hvert
redselsgufs omsatt i mer og mer hektisk aktivitet.