Bokelskere.no

..vinteren 1944/45.
Etter som tida gikk, åt en ny angst seg inn.
Angsten for hva som skulle skje oss i sluttfasen.
Jeg forsøkte å bringe litt orden i notatene fra
fangenskapet, men det var ikke lett å arbeide.
Hvordan skulle det gå våre i fangeleirene når Tyskland
nå brøt sammen? Og hva med tilstanden her?

Nå som vi vet hvor meget som ble reddet ved Folke
Bernadottes aksjon, og nå som vi vet hvor disiplinert
det tross alt gikk for seg rundt den tyske kapitulasjon
her i Norge -- kan en ha vanskelig for å skjønne hvilket
mørke jeg iblant var i.

Men jeg kan i hvert fall fortelle at for meg kom
kapitulasjonen ikke en dag for tidlig.
Den 7 mai var den verste torturisten på Hamar på veg
utover til Tangen for å sikre seg vår gruppe der.
Så snudde han på halvvegen.

Da freden var et faktum, ringte klokkene på Tangen.
Vi hikstet til, løp til vinduet. Den skjøre og sprø
sølvklangen nesten smalt gjennom klar vårluft.
Så kom noen løpende med arbeidsklær på. Hadde sluppet
det de hadde i hendene. Jeg så en høyvogn med barn og
gamle oppi, og en kar med sin gamle far i trillebår.
Så veltet det inn til oss, gråt og utrop, takk og hulk.
"Det er fred! Å Gud, det er fred!"
Nå skulle alle til kirke. Rare klær hadde de kastet
på seg. Underlige kjøretøyer rullet forbi..

/ /

Hadde jeg lært det altfor godt? At aldri må du være
mer aktpågivende enn i lettelsen og gleden?