Bokelskere.no

Jeg gikk i gymnasiet da Friedells kulturhistorie første gang
utkom på norsk. Jeg var i den alder da man er så lykkelig å
vite alt, fordi man foreløbig ingenting har lært.

Blant annet visste jeg eksakt hvordan det egentlig hang sammen
med verdenshistorien; jeg kjente nemlig lovene for den historiske
prosess. For i en bok hadde jeg lest følgende setning:

"De materielle produksjonsforhold bestemmer hele den sosiale,
politiske og åndelige livsprosess." (..) jeg fant den så innlysende
sann at jeg syntes det måtte være meg selv som hadde tenkt den.

Problemet var løst, regnestykket gikk opp. Når man kjente den
soleklare formelen, ble hele verdenshistorien lettfattelig som
reguladetri. Alt forløp logisk og følgeriktig; menneskehetens
utvikling fra neanderthaleren til motdagisten lot seg lekende lett
spole opp som tråd på snelle.

Alt lot seg forklare på stående fot når man kjente systemet.
"Nevnte De Vårherre?" - "En ideologisk overbygning over
klassediktaturet under de feudale og kapitalistiske
produksjonsformer." - Korstogene? - "Et uttrykk for Vest- Europas
økonomiske ekspansjon i middelalderen og forløper for den
imperialistiske oljepolitikk i Den nære orient."
Renessansekunsten? -"En refleks av det italienske borgerskaps
fremvekst i det 15.århundre, da Europas handelssentrum lå i
Middelhavs-bekkenet."

Man vant alle diskusjoner. Det var velgjørende å vite så meget.
Godt å gjennomskue all humbug i verden.
Men så kom altså denne Friedell og bragte forvirring i
begrepene.

(/ /)

Og hva skjedde så med oss elever, som var enda yngre enn vår
lærer, og som visste og forstod og gjennomskuet enda mer enn
han?
I meg selv ble det iallfall sådd et frø av noe jeg vil kalle den
fruktbare usikkerhet. Jeg var ikke lenger så bomsikker på at
"det vitenskapelige system" klaffet oppe og nede, og at det
gikk opp, dette regnestykket som alltid hadde "forholdene"
som fasit.

Det var noe som ikke stemte i det regnestykket, en faktor som
var utelatt. Denne faktor var simpelthen mennesket selv.

Mennesket som villende, velgende og skapende vesen,
ansvarlig for sin skjebne. Mennesket som paradoks og unikum.
Mennesket som bæreren av en stor rolle i et stort drama.
Kort sagt: mennesket som ånd.

Det demret for meg at dette vesen er avskaffet i alle moderne
tankesystemer. Eller det er skrumpet inn til en serie betingede
reflekser - en slags påkledd, veloppdragen ape som er dressert
til å gjøre visse kunststykker i manesjen, men som avgjort ikke
er med i sirkusledelsen.
Det er "forholdene" som driver sirkuset.

Det var mot denne oppfatning Friedells bok rettet sin protest.
Et slag i bordet av en fortørnet mann: "Men dere må da for
svingende begripe at mennesket eksisterer!"

Verket er skrevet for å bevise denne påstanden. Og jeg må
tilstå at meg har han efterhvert overbevist om at jeg selv
er til.

_
(A.Bjerke 1952)