Han sa at menn og kvinner ikke lenger fikk lov til å være i samme lærerværelse og at alle kvinnelige lærere måtte ha hijab, hvis ikke ville de miste jobben. Tre kvinner mistet jobben fordi de bare hadde skjerf og ikke hijab.
Samtidig husker jeg godt den siste dagen jeg syklet med min lille sykkel. Mamma sa til meg at jeg var en voksen jente nå, og at det var en skam at jeg syklet i gata. Det var første gang mamma snakket sånn. Etter dette fikk jeg ikke lov til å bruke sykkelen, men brødrene mine kunne fortsatt sykle. Jeg ble sint og kranglet med mamma. Jeg spurte henne hvorfor, men hun kunne ikke gi noen forklaring. Ikke lenge etter sa mamma til min storesøster at vi måtte ha hijab når vi skulle gå ut. Jeg husker at mamma var nervøs, for det var kvinner som ble pisket fordi de ikke fulgte regelen om hijab. Mamma var redd for at vi skulle bli hentet av en militærbil for å piskes, det ville vært en vanære.
Etter hvert som vi vokste opp, opplevde vi at de personene som tidligere hadde oppmuntret oss til å være aktive og delta i samfunnet, hadde forandret seg. Mamma, pappa, lærerne, hele samfunnet hadde forandret seg. Alle presset oss til å skjule at vi var jenter. Det ble bare fokusert på hijab og klesdrakt, og ikke lenger snakk om læring eller utvikling eller å ha det morsomt.
Sist sett
