Man må etterlate noe som enkelt og ubesværet kan velges bort; ikke som en rubinring eller et kostbart arvestykke, nei, ingenting påtrengende, snarere noe hverdagslig; en nøkkel i en emaljeskål, en stabel med vitenskapelige bøker eller en sang man en gang lærte utenat. Ja, det man gir videre bør være alminnelig og solid; noe det med letthet går an å forkaste eller ta i bruk; som en mild samtale i skumringen, som morens grå kåpe, noe man er fri til å slå vrak på eller gjøre til sitt kjære anliggende; som en liten gjenstand man legger under hodeputen eller uten kvaler pakker ned, rydder vekk og glemmer.