Etter hva jeg [det vil si Ibn Ishaq selv] er informert om, pleide apostelen [det vil si Muhammed] ofte å sitte ved al-Marwa ved markedsboden til den unge kristne mannen ved navn Jabr, en slave som tilhørte Ibn al-Hadrami. De [det vil si Quraysh] pleide å si: Den som lærer Muhammed det han sier, er Jabr den kristne, slaven til Ibn al-Hadrami.
Da dette ble sagt, skriver Ibn Ishaq at Allah åpenbarte disse ordene, som står nedskrevet i Koranen i kapittel 16, vers 103:
Vi vet godt at de sier at det bare er et menneske som lærer ham. Men talen til ham som dere sier dette om, er utenlandsk, og dette er klar arabisk tale.
Mange historikere har forsøkt å svare på hvor Muhammed fikk sin inspirasjon fra, og det er blitt antatt at han må ha hatt kontakter med så vel jøder som kristne. Men hvor mye han lærte under sine reiser i forholdsvis ung alder til Palestina og Syria, som den gang var kompakte kristne områder, og hvor mye han hentet fra kristne og jøder i Mekka og siden i Medina-området, har vært umulig å rekonstruere.
Ibn Ishaqs fortelling om at Muhammed tilbrakte mye tid i butikken til Jabr, og at folk i Mekka hevdet at han fikk sine historier fra denne mannen, er naturligvis verdt å merke seg, nettopp av denne grunnen. Skal vi anta at fortellingen inneholder en historisk kjerne, tyder den på at islams grunnlegger i denne perioden hadde forholdsvis tett kontakt med en kristen. Det som bekrefter at det faktisk var slik tingene forholdt seg, er det siterte koranverset ovenfor. Koranverset kan ikke tolkes på noen annen måte enn at Muhammed ønsket å imøtegå anklager om at han fikk stoffet til sine åpenbaringer fra en mann av utenlandsk herkomst.
At disse forestillingene oppstod og har levd fram til vår tid, er desto mer forståelig ettersom deler av Koranen nettopp består av bibelske historier. Normalt er alle disse gjenfortellingene kortere enn dem man finner i de originale fortellingene i de jødiske og kristne hellige skrifter.
Siden opplysningstiden, da vestlige vitenskapsmenn og kristne teologer begynte å beskjeftige seg med islam på et vitenskapelig grunnlag, har den rådende oppfatning vært at Muhammed må ha hørt de bibelske fortellingene bli fortalt, og at han så har gjenfortalt dem for sine tilhengere. På denne bakgrunnen er det naturlig at fortellingene i Koranen fikk en kortere og mer knapp form enn i Bibelen.
Irvin Zeitlin vier et helt kapittel i sin bok til spørsmålet om hvilke kilder som gav Muhammed religiøs inspirasjon. En av forskerne Zeitlin siterer, er den britiske orientalisten David Samuel Margoliouth, som levde mellom 1858 og 1940. Han tar dog ikke stilling til hvordan Muhammed hentet inn det materialet som ble brukt til å sette sammen muslimenes hellige bok.
Også Montgomery Watt påpeker at det er nære paralleller mellom Koranen og jødisk-kristne skrifter. Vanligvis dreier ikke disse skriftene seg om de kanoniske bøker man finner i Bibelen, men heller om andre jødiske skrifter og om apokryfe bøker i ulike kjetterske kristne tradisjoner. I tillegg til det som opprinnelig stod i disse skriftene, tilførte Muhammed dem en dimensjon som gjorde dem relevante for beboerne i datidens Arabia, noe en kristen eller jødisk misjonær aldri ville klart, hevder teologen og historikeren Montgomery Watt.
Frants Buhl peker på sin side på at Muhammed, etter hvert som hans bysbarn i Mekka nektet å følge hans budskap, i stadig sterkere grad tok til å true dem med ulike former for straffer fra Allahs hånd. For å gi disse advarslene større kraft begynte Muhammed å henvise til hva tidligere tiders profeter hadde opplevd hver gang de ble sendt til et folk. Hovedinnholdet i disse profetlegendene som inntar en så stor plass i Koranen, og som gjennom de utallige gjentagelser virker så trettende på leseren, er bestandig det samme, nemlig at en profet blir sendt til et folk, men folket er vantro og vil ikke høre på formaningene som kommer fra profetens munn. Derfor rammes folket av en tilintetgjørende straff, skriver Buhl.
Hele det ytre apparatet i disse fortellingene er lånt fra jøder eller kristne, hevder han. Resultatet er imidlertid ikke blitt særlig godt, delvis fordi disse historiene er hentet fra det Buhl kaller «urene og apokryfe» kilder. Dels har Muhammed ofte misforstått sine kilder, eller så har han på grunn av upålitelig hukommelse fordreid og blandet sammen navn og hendelser, skriver Buhl, som blant annet henviser til at Muhammed i korankapittel 28 utroper Haman til en samtidig med Moses og setter både Haman og farao i samband med byggingen av tårnet i Babylon. I kapittel 19 i Koranen blander Muhammed sammen Jesu mor Maria og Mirjam, søster av Moses og Aron, ifølge Buhl.
Hvem var så denne slaven Jabr som Muhammed samtalte mye med, og hvor store kunnskaper om kristendommen hadde han? Dette er skjult i historiens mørke. Den tyske islamforskeren Theodor Nöldeke, som døde i 1930, men som fortsatt anses som en autoritet på islam, trodde at Jabr må ha vokst opp i det kristne Etiopia.
