Hun ville høre at det var synd på henne. Hun ville ha omsorg, medlidenhet, hjelp, hun ville høre at det var noe som kom utenfra og rammet henne. Så lenge hun bare ble møtt med det, ville det få næring, fortsette og fortsette, tenkte jeg. Det var enklere om det ikke hadde noe med henne å gjøre, for da var bare synd på henne, for da kunne hun ta imot omsorgen, som var som en foreldreomsorg. Hadde det noe med henne å gjøre, kunne hun møte det. Bare da kunne hun ta seg ut av det.
Slik tenkte jeg.