Det som gjorde Muhammed til en så enestående politiker, skriver Watt, var at han, i motsetning til de aller fleste av sine tilhengere, så at det muslimske fellesskapet og den indre freden på Den arabiske halvøya «bare kunne bli opprettholdt hvis dets overskudd av energi ble dirigert mot omverdenen». Felttogene mot nord var dermed av aller største betydning for å skape en stabil arabisk stat, slår Montgomery Watt fast.
Dette var en langsiktig politikk hvis fordeler ikke stod klart fram for den store hop. (..) Da ordren om å marsjere til Tabuk, ble som vi har sett et antall menn fra ansars rekker hjemme, skriver Watt.
Den britiske teologen og historikeren fastslår at striden med dem som heller ville sitte hjemme og nyte sin nyvundne rikdom enn å dra ut på nye erobringstokter, er den siste krisen i Muhammeds liv. Han løste denne krisen ved enten å tvinge eller å overtale tilhengerne sine til å forstå at kravene hans om fortsatt ekspansjon og videre krig mot nabostammene ikke kunne ignoreres. De som ignorerte ham, fikk føle hans overveldende makt.
«På denne måten etablerte han det islamske fellesskapet på et grunnlag som var solid nok til å sette det i stand til å ekspandere helt til det ble et imperium,» skriver Montgomery Watt.
Sist sett
