Al-Tahtawi, som observerte forholdet mellom kjønnene i Paris 30 år senere, klaget også over at tingenes «naturlige tilstand» var snudd opp ned. «Her er mennene kvinnenes slaver og står under deres kommando,» skrev han, «uansett om de er pene eller ikke.» Al-Jabarti og al-Tahtawi kom fra et samfunn der respektable kvinner måtte oppholde seg på egne rom i hjemmet og bevege seg anonymt på offentlig sted under lag på lag med klær og slør. Slik var forholdene i Kairo fremdeles da Ahmad Amin var barn. Amin beskriver moren og søstrene som «tilslørt, de så aldri andre mennesker eller ble sett av dem annet enn bak slør».
I 1890-årene begynte egyptiske reformister å ta til orde for en annen rolle for kvinner, og ingen mer kraftfullt enn advokaten Qasim Amin (1863-1908), som hevdet at den nasjonale kampen for uavhengighet måtte begynne med å bedre kvinnenes stilling i samfunnet.
Qasim Amin (ikke i slekt med Ahmad Amin) var født inn i en privilegert familie. Hans tyrkiske far hadde tjenestegjort som ottomansk guvernør og oppnådd rang som pasja før han flyttet til Egypt, og studerte juss i Kairo og Montpellier. Han vendte tilbake til Egypt i 1885, og ble snart trukket inn i reformistiske sirkler omkring Muhammad Abduh.
Mens hans kolleger debatterte islams rolle og den britiske okkupasjonens betydning for Egypts nasjonale gjenoppvåkning, fokuserte Qasim Amin på kvinnenes status. I 1899 skrev han sitt banebrytende verk Kvinnenes frigjøring. Han skrev som muslimsk reformist med tanke på muslimske lesere, og knyttet an til en sekulær nasjonalistisk agenda for frigjøring fra kolonistyret.
Sist sett
