Forholdet mellom mann og kvinne inntar en viktig plass i islamsk tenkning. I konservative islamske samfunn i dag er det samlivet mellom Muhammed og hans hustruer som utgjør selve grunnlaget for tesene om hvordan en islamsk familie skal se ut. Tykke bøker er skrevet om temaet, men for oss i Vesten har det naturligvis vakt særlig oppsikt at islam godkjenner polygami, det vil si at èn mann kan ha flere hustruer, mens en kvinne bare kan være gift med èn mann. Dette er hjemlet i ett av Koranens mest kjente vers, det som er nedskrevet i kapittel 4, vers 3:
Hvis dere frykter at dere ikke skal være i stand til å være rettferdige mot de foreldreløse, gift dere da med kvinner som det måtte behage dere, to, tre eller fire, men hvis dere frykter at dere ikke skal bli i stand til å behandle dem rettferdig, gift dere bare med èn eller med en som dere eier på høyre hånd [det vil si en slavinne]. Det vil være mest passende for å forhindre at det gjøres urett.
En troende muslimsk mann kan altså ta seg inntil fire koner og i tillegg holde seg med så mange slavinner som han ønsker. I utgangspunktet gjaldt denne bestemmelsen for alle muslimer, også for Muhammed. Men så snart han kom til Medina og fikk politisk makt, begynte Muhammed å innlemme langt flere i sitt harem enn de fire kvinnene han hadde foreskrevet som maksimumsgrense i det siterte koranverset. At Muhammed kunne ta seg så mange koner og slavinner han ønsket, ble hjemlet i en formulering i Koranen som lyder: «Dette er bare for deg og ikke for de troende.» Koranens kapittel 33, vers 50 lyder i sin helhet slik:
Du profet, vi har gjort lovlig for deg alle dine kvinner som du har betalt medgift for og dem som du eier på høyre hånd fra de krigsfanger som Allah har utpekt for deg og døtre av dine onkler og tanter på farssiden og morssiden som emigrerte fra Mekka med deg og enhver troende kvinne som gir sin sjel til profeten hvis profeten ønsker å gifte seg med henne. Dette er bare for deg og ikke for de [andre] troende. Vi vet det som vi har forordnet dem [det vil si forordnet for de andre troende] angående deres hustruer og dem deres høyrehendte besitter [det vil si slavinner]. Dette for at det ikke skal være noen vanskelighet for deg. Allah er tilgivende og barmhjertig.
En som kommenterer dette, er den danske historikeren Frants Buhl. I sin omtale av Muhammeds karakter skriver han at religionsstifteren var blant de mennesker som ærlig og redelig mente at målet helliger middelet. Derfor kunne han erklære at visse ting nok ikke var bra, men så lenge det tjente Allahs sak, ville man få tilgivelse for det. Deretter skriver Buhl:
Mest frastøtende viser Muhammed seg for oss når hans åpenbaringer tjente hans egen sanselighet. Å forsøke å vaske ham ren på dette punkt er et håpløst foretak.
Buhl siterer koranverset som er gjengitt ovenfor om at det kun er tillatt med fire koner. Han bemerker at Muhammed følte seg hemmet av denne begrensningen. Derfor ble den dispensasjonen som er nedfelt i Koranens kapittel 33, utstedt til gunst for ham selv, men med utelukkelse av alle andre, påpeker Buhl.
Buhl er naturligvis ikke den eneste vestlige historiker som har kommentert Muhammeds forhold til kvinner og måten dette nedfelte seg i hans religiøse forkynnelse på. Maxime Rodinson behandler spørsmålet inngående i sin Muhammed-biografi. Han tar et oppgjør med «moderne kristne teologer» som har hevdet at Muhammed begrenset antall koner til fire som et ledd i en langsiktig plan for å innføre monogami – engifte – blant araberne. Den angivelige grunnen til at man ikke kunne innføre engifte med ett slag, var at araberne var for primitive, hevder disse teologene ifølge Rodinson.
«Hva man her ser, er et typisk eksempel på barnslige unnskyldninger som – slik det er vanlig i slike tilfeller – står i direkte motstrid til den historiske ånd,» skriver han. Det er nemlig slett ikke sikkert at ubegrenset polygami – det vil si at menn kunne ta seg så mange koner de måtte ønske – var utbredt i det før-islamske Arabia. Koranverset som gir menn tillatelse til å ta seg inntil fire koner, innebærer ikke noen begrensning, men derimot en tilskyndelse til å gjøre nettopp det, mener Rodinson.
Montgomery Watt har stort sett sammenfallende synspunkter med Rodinson på dette punktet. I verket Muhammad at Medina leverer han en lengre sammenfatning av eksistensen av matriarkalske familieforhold i det før-islamske Arabia, i den grad vi er i stand til å si noe om fenomenet ut ifra det foreliggende kildematerialet. Medina var en av de byene der familielinjene ble regnet etter morens slekt, og ikke etter farens. Det finnes neppe belegg for at det ble praktisert grenseløst polygami i det før-islamske Arabia, det vil si at èn mann hadde flere koner som han levde med i sitt eget hus, sier Montgomery Watt.
Den britiske teologen og historikeren mener at bestemmelsen om flerkoneri i islam kom inn i Koranen rett etter slaget ved Uhud. Omkring 70 muslimer ble drept i slaget, og det muslimske samfunnet hadde dermed et stort antall kvinner som måtte tas vare på. «Det var utvilsomt for å løse problemet med et stort antall kvinner uten forsørgere at man oppmuntret til polygami,» skriver Watt. Han føyer til at Muhammed må ha sett dette i et videre perspektiv: Siden Muhammed selv hadde vidtrekkende planer om militær ekspansjon utover Arabias grenser, må han ha tenkt på spørsmålet om økt folketall, skriver Montgomery Watt.
