[Ved Pasvik, Finnmark] Det var et sted der naturen triumferte over mennesket. Ingen vill triumf, slik man kan føle det i tropene. Men en rolig, verdig triumf. Det er sentimentalt å snakke om at et landskap har sjel, men dette landskapet hadde en sterkere karakter enn noe annet landskap jeg har opplevd, både før og etter. Det ignorerte mennesket. Mennesket var ingenting i dette landskapet. [...] naturen var så veldig at mennesket hverken kunne måle seg med den eller temme den. [...] jeg hadde forelsket meg i stedet. Fremfor alt stillheten der. Kveldene. En slik fred!
Sist sett
