En flyktning kan ikke selv bestemme hvor beskyttelsen skal gis, og heller ikke hvor saken skal behandles. EUs Dublin-forordning, som Norge er en del av, illustrerer dette godt. Mellom 20 og 30 prosent av de årlige asylsøknadene i Norge blir ikke realitetsbehandlet her. Det betyr at søkerens beskyttelsesbehov ikke blir vurdert i det hele tatt. Dette er søkere som beviselig har kommet til Norge via trygge EU-land, og som kan henvises dit i henhold til Dublin-forordningen.