Det er nemlig ikke i de sosiale lagene med størst nød og fattigdom at en revolusjonær eller radikal bevegelse oppstår. Snarere er det slik at revolusjonære grupper, som islamistene på en måte er, oppstår i samfunn der ulikheten oppleves som stor. Slik var det i England da Karl Marx forfattet sine skrifter. En voksende arbeiderklasse slet seg ut på fabrikken over tolv timer om dagen, mens fabrikkeierne ble rikere og rikere. Slik var det også da fattige bønder forlot landsbygden i Egypt for å søke lykken i byene og så den voldsomme avstanden til landets aristokrati og koloniherrer. De søkte til islam, fordi de opplevde at dørene var lukket.
Og slik den sovjetiske kommunistlederen Vladimir Lenin tok til orde for at det kommunistiske parti måtte være en fortropp utgjort av de mest klassebevisste arbeiderne og intellektuelle som støttet arbeidernes sak, slik søkte radikale islamister å danne en liknende avantgarde som skulle vekke den islamske ummah.
Det er gjerne slik at noen må gå foran og bruke ekstreme virkemidler for å bli sett og for å bli hørt. Slik var det også under studentopprøret på 1960- og 1970-tallet, et opprør som i bunn og grunn var en reaksjon på et autoritært og utdatert utdanningssystem som ikke åpnet for fri debatt og meningsutveksling. Basert på denne tankegangen tok også radikale marxistiske grupper til våpen og begynte å bruke vold og terror, blant annet i Italia, Japan og Tyskland. Men forskjellen på radikal islam og tidligere ekstremistgrupper i Norge og Europa er at de radikaliserte muslimene begynte å tro på at det å bli en mujahid, å bli en hellig kriger, var en enveisbillett til paradis og hellig liv. Det er lett å avvise slike oppfatninger, å tenke at det bare er propaganda, men for dem som faktisk slutter seg til dette verdenssynet - som Hassan - oppleves det som virkelig.
