Enkelte har antydet at angrepene den 11.september var det store vendepunktet for meg. Dette er altfor enkelt. Jeg var gradvis blitt stadig mer kritisk til islam og islamsk kultur alt før denne datoen. Mange små og store hendelser bidro dessuten til denne utviklingen etterpå, i tillegg til mine selvstudier på temaet.
Likevel, å bo i den største byen i den arabisktalende verden 11.september 2001 var definitivt lærerikt. Det som sjokkerte meg mest med disse jihadistiske terrorangrepene utført av arabere var ikke at mange muslimer hater USA og den vestlige verden. Det visste jeg allerede. Det som sjokkerte meg mest var i hvilken grad vestlige politiske eliter og massemedier befant seg i en tilstand av fornektelse om dette faktum.
I vestlige aviser kunne jeg lese påstander om at alle normale arabere visstnok var veldig lei seg for disse angrepene på tusenvis av sivilister. Jeg kunne se med mine egne øyne at det de hevdet hjemme ikke var sant. Regimet til Hosni Mubarak innførte et portforbud over det sentrale Kairo, hvor jeg befant meg på den aktuelle dagen. Jeg antok at dette ble gjort for å hindre spontane offentlige feiringer blant lokale muslimer, slik enkelte palestinere gjorde på samme tid. Noe slik ville ha sett veldig dårlig ut for Egypt, en "alliert" nasjon som mottok milliarder av dollar i amerikansk bistand.
Ahmed Akkari, en tidligere radikal muslim i Danmark, husker selv hvordan mange muslimer var glade og feiret angrepene i september 2001. Ikke i Midtøsten, men i Skandinavia og Europa.
Jeg anså disse jihadistiske angrepene som en åpen krigserklæring, ikke bare mot USA men mot vestlig sivilisasjon. Likevel syntes den vestlige verden å være i psykologisk fornektelse over dette faktum.
