Alle nye begynnelser virker urealistiske og malplasserte i starten. Men nye verdener blir ikke født av gamle vaner. Tvert imot oppstår de når gamle vaner brytes.
Dette fanatiske behovet for å finne en ferdig utformet modell ligner mest på en tenåring som er avhengig av farens råd og veiledning. Det er et tegn på at dette landet fremdeles ikke er modent. Hvis vi skal oversette dette til et mer tydelig politisk manifest, må vi si: Den sekulære staten er en foreldreløs stat. Den blir oppdratt av fremmede, den vil være uten et fang å sitte i, og kan heller ikke søke trygghet i andre modeller.
Så, hva gjør vi? Den indre sekulære bevisstheten leter ikke etter en stefar som et alternativ til sekulariteten.
Sist sett
