Om man fortalte gamle folk jeg prater med at det gikk folk rundt i gatene i storbyene her i Texas med grønt hår og bein på tvers gjennom nesa og som snakket et språk de ikke forstod det døyt av, ja så ville de ganske enkelt ikke tro det. Men hva om man fortalte dem at det var deres egne barnebarn. Alt dette er jo tegn i tida men de sier ingenting om åssen det ble sånn. Og det sier ingenting om åssen det kommer til å bli heller. Jeg har vel alltid trodd at jeg i det minste kunne få litt orden på ting men nå føler jeg det ikke sånn lenger. Jeg veit ikke helt hva jeg føler mer. Jeg føler meg som de gamlingene jeg nevnte.