Jeg visste i grunnen meget godt at det har lite å si om man dør som tredveåring eller som syttiåring, for i begge tilfeller vil selvsagt andre menn og andre kvinner leve videre i tusener av år. Ingenting kunne egentlig være mer opplagt. Det ville alltid være det samme "jeg" som døde, enten det ble nettopp nå eller om 20 år. Det som da gjorde resonnementet litt kinkig for meg, var den bølge som veltet opp i meg ved tanken på de 20 leveår som muligens lå foran meg. Men den kunne jeg fri meg fra ved å forestille meg hva jeg ville komme til å tenke 20 år senere når jeg så allikevel kom til et slikt sadium. Når man først skal dø, er det klart at det ikke har noen betydning når og hvordan der skjer. Altså (og det vanskelige var å ikke glemme alt det dette "altså" tankemessig kunne innebære), altså burde jeg akseptere at anken ble forkastet.