Bokelskere.no

Jeg kunne ikke for det, rastløsheten lå i min natur; iblant plaget den meg så det gjorde vondt. Det eneste som da hjalp, var å vandre frem og tilbake i korridoren i tredje etasje, trygg der i stillheten og ensomheten, og la mitt indre øye dvele ved de klare visjoner som åpnet seg for det – og sannelig var de mange og strålende – la hjertet mitt løftes i en ekstatisk bevegelse som fylte det med liv, selv når det svulmet av sorg – og best av alt, la mitt indre øre lytte til en fortelling som aldri tok slutt, en fortelling som fantasien skapte og stadig spant videre på, sydende av all den spenning, aktivitet, ildfullhet og følelse som jeg ønsket meg og ikke hadde i mitt virkelige liv.