Pappa måtte bruke krykker den gangen han brakk tåa. Vi hadde nettopp flyttet til det gule huset, og pappa ble sint uten grunn, sparket i en pappeske som han trodde var tom. Men så var esken full av mammas bøker.
- Helvete! ropte pappa.
- Du bør ikke banne foran barna dine, sa jeg, engstelig, - for da er det nettopp dit du kommer.
- Du bør først og fremst ikke sparke i pappesker, sa mamma. - Det kan være farlig.
- Det var farlig! sa pappa.
Jeg brukte krykkene hans når han hvilte middag, og ellers også.
- Kan jeg ikke engang få ha krykkene mine for meg selv? gryntet han.
Men under en middag hvor jeg prøvde å få pappa til å be bordbønn, sa han Gud er en krykke, og da ble jeg mildt sagt overrasket.