Bokelskere.no

Det er ikke heilt riktig å si jeg aldri så henne igjen. På en måte gjorde jeg det, men samtidig var det ikke henne. I ettertid har jeg tenkt at det var omtrent som de vilene vi så hensatt langs veien våren vi var på Kreta. Biler som er etter norsk standard kunne rullet i enda fleire år, men som til tross for at de tilsynelatende hadde alle deler inntakt, hadde noe merkelig forlatt over seg. Det var slik med Cailin også, sjøl om de hadde gjort en bra jobb med henne. Fjerent glassbitende, vasket håret, pudret og sminket ansiktet pent som på et fotografi, Det var akkurat det hun var blitt. Et fotografi, En maske. Et stykke hud, en overflate over ingenting. Akkurat som de kasserte utstillingsdokkene hun hadde stablet i kjelleren for å bruke på etn teateroppsetning hun skulle være scenograf for seinere på året.