Bokelskere.no

Han hadde ingen venner, ikke en eneste, ettersom han var som han var, det var ingenting som bekymret ham nitten dager av tyve, men den tyvende, for eksempel en sånn trist morgen om høsten da det regnet og blåste småspiker og man hadde halsbrann, da kunne det føles tungt som stein. En stor og tung stein som han måtte gå rundt og slepe på og som het Sorg.
Noen ganger kunne man kaste den fra seg, noen ganger ikke.
Noen ganger, ganske ofte, faktisk, hjalp det å få noe i magen. I det minste en kopp kaffe og en kanelbolle. Et par pannekaker.