Det var som håndtak i en virkelighet, erkjennelsen av hva hun gjorde, spaserte over brostein. Hun kjente det i føttene, i skotøyet, at de spaserte. Spasere var et ord for brostein, slo det henne. I en leirebakke bare gikk man. Over enger løp man, kanskje barbent, i hvert fall om man var barn. Og hun husket stefaren som hadde nektet henne å være sammen med bestevenninnen, siden Frida sommerstid var uten sko.
Sist sett
