Framfor alt rekker vi aldri å tenke på hvem vi ønsker å være. I en kultur der det er en fjær i hatten å ha mye å gjøre, der "fullbooket" er en statusmarkør og stillhet er blitt synonymt med dovenhet - i en slik kultur blir hvile snart ikke mer enn latskap. Kanskje det er derfor vi unnskylder oss, forsvarer oss mot den og kvier oss for å oppsøke den?
Sist sett
