Jeg begynte å nærme meg puberteten, og dette gjorde pappa enda mer paranoid. Når en muslimsk jente begynner å menstruere, er hun utestengt fra moskeen, får ikke røre ved Koranen, og har ikke lov til å be hjemme. Koranen gjør det klart at menstruasjon er en «sykdom», og at menstruerende kvinner er «urene».
Puberteten brakte med seg nye tabuer hjemme. Mamma hadde aldri fortalt meg at jeg kom til å begynne å menstruere. I naturfagtimene på skolen hadde ingen sagt noe om hvor man skaffet seg tamponger eller bind. Heldigvis fikk jeg alt forklart av en snill helsesøster som også ga meg et par pakker bind.
Jeg var den første i venneflokken som fikk mensen. Alle var ivrige etter å få høre hvordan det føltes, og jeg opplevde et raskt og uventet blaff av popularitet. Men hjemme var alt annerledes. Fordi menstruerende kvinner blir sett på som urene, assosierte jeg menstruasjonen med synd. Det gikk flere måneder før jeg sa noe til mamma. Jeg gikk til slutt tom for bind, og måtte ut med hva som hadde skjedd.
Mamma sa til meg at jeg ikke skulle bruke tamponger, for det var galt å putte unaturlige ting inn i kroppen. Hun formante meg om ikke å be når jeg hadde menstruasjon - endelig en religiøs regel som jeg med glede fulgte!
Pappa skjønte ikke at jeg hadde fått menstruasjon før det hadde gått et år. Han var vant til at jeg blødde når han forgrep seg på meg. Men så fort han forsto det, lot han være å voldta meg når jeg hadde menstruasjon, når jeg var uren å røre ved. På skolen klaget de andre jentene over mensen, men for meg var det en velkommen befrielse.
