Hvem eier en skog?
At den som kan felle den bare har makten, ikke retten til det, er ingen merkelig tanke.Til og med den som uten å bruke skogen til sitt livsopphold føler seg dypt fortrolig med den, kan tro at han eier den. Kunnskap og kjærlighet inngir den følelsen. Tråkker man selv opp stiene i blåbærlyngen, og merker hvordan elg og rådyr begynner å bruke dem og holde dem åpne, er man ikke langt unna følelsen av at det er ens egen grunn. Når man vet hvem som bor i hiet, om det er revetispa eller grevlinghannen, når man kjenner mycelenes nettverk under mosen uten engang å se noen kantareller og når man vet i hvilken myrkant molteblomsten pleier å stå trygg for junifrosten, da er man hjemme hos seg selv.
Men følelsen kan bli brutt. En dag er det høye skogsrommet som har innhyllet vandreren, avvirket. Det er blitt forvandlet til en beskyttelsesløs overflate med steinblokker, kvist og kvast, og dype sår i bakken etter skogsmaskinene.