Bokelskere.no

I kjernen av mitt Karachi lå Alia Aziz' hus, en stor gammel bygning i Clayton-veien (hun måtte ha vandret omkring der i årevis som en gjenganger uten noen å spøke for), et skyggenes og gulmalingens sted hvor det hver ettermiddag falt en lang, anklagende skygge fra den nærmeste moskeens minaret. Selv da jeg mange år senere, i trollmennenes ghetto, levde i skyggen av en annen moskè, en skygge som iallfall for en stund kastet et beskyttende, ikke-illevarslende halvlys, ble jeg aldri kvitt det Karachi-avlede synet på moskè-skygger hvor jeg syntes jeg kunne kjenne den trange, omklamrende, anklagende lukten av min tante. Som så tiden an, men hvis hevn, da den kom, var knusende.
Det var, på den tiden, en hildringenes by. Hugget ut av ørkenen som den var, hadde den aldri helt greid å knekke ørkenens makt.