Bokelskere.no

Vi kunne tro at vår verden omfattet alt, vi kunne pusle med vårt her nede i strandkanten, kjøre rundt med våre biler, ringe og prate med hverandre, besøke hverandre, spise og drikke og sitte inne og la oss fylle av ansiktene og meningene og skjebnene til dem som viste seg på tv-skjermen, i denne underlige, halvt atifisielle symbiosen vi levde i, og lulle oss stadig lenger, år for år, inn i forestillingen om at det var alt som var, men løftet vi blikket da og så ut over dette, var den eneste mulige tanken den av ikke-bemektigelse og avmakt, for hvor lite og smått var ikke egentlig det vi lullet oss inn i? (...) hvilken del hadde vi egentlig i det?
Ingen del.
Men stjernene blinker over hodet vårt, solen brenner, gresset gror og jorden, ja, jorden, den sluker alt liv og utsletter alle spor, spyr nytt liv ut i en kaskade av lemmer og øyne, blader og negler, strå og haler, kinn og pels og bark og innvoller, og sluker det igjen. Og det vi aldri riktig forstår, eller ikke vil forstå, er at dette skjer utenfor oss, at vi selv ingen del har i dette, at vi bare er det som vokser og dør, blindt som bølgene i havet er blinde.