Skallen, det hemmelige hjertet,
blodets baner, som jeg ikke ser
drømmens, denne Proteus' tunneler,
innvollene, nakken, skjelettet.
Jeg er disse ting. Utrolig nok
er jeg også minnet om et sverd
og om en ensom sol lavt i vest
som spres til gull, til skygge, til intet.
Jeg er den som fra havnen ser stevner;
jeg er de sjeldne bøker, de sjeldne
gravyrer slitt ned av tiden;
jeg er den som misunner de som alt er døde.
Merkeligst å være mannen som fletter
ord i et rom i et hus.
Sist sett
