Noen ganger tar jeg meg selv i å håpe at det skjer noe alvorlig, enten med verden eller med meg, noe som virkelig er noe å bekymre seg for, noe som kan rettferdiggjøre den nærmest konstante følelsen av disharmoni og misnøye. I neste øyeblikk innser jeg som regel at det skjer jo hele tiden, i store deler av verden hvert sekund, men da kommer problemet med engasjement inn, og det holder liksom ikke, det bidrar bare til en liten murring av dårlig samvittighet som gjør det hele verre.
Sist sett
