«Da jeg kom ut av fengselet, var jeg egentlig ikke lenger menneskelig,» sier Miriam.
Den første dagen i Hoheneck ble Miriam befalt å kle av seg, legge igjen klærne hun kom i og ta med seg den blå- og gulstripete uniformen. Hun ble ført naken bortover en korridor og inn i et rom med et dypt, flislagt badekar. To kvinnelige voktere ventet. Dette var velkomstdåpen.
Det var den eneste gangen hun trodde at hun skulle dø. Badekaret var fylt med kaldt vann. Den ene voktersken holdt henne i bena og den andre i håret. De dyttet hodet hennes under vann en lang stund, så trakk de henne opp etter håret, mens de skrek mot henne. Så holdt de henne nede igjen. Hun kunne ikke gjøre noen ting, og hun kunne ikke puste. Og opp. «Din drittjente. Din velse oppkomling. Din idiot av en forræder, ditt vesle utyske.» Hun trodde de skulle drepe henne.
Miriam er opprørt. Stemmen er anstrengt, og jeg kan ikke se på henne. Kanskje de banket noe ut av henne som hun aldri fikk tilbake.
Sist sett
