Bokelskere.no

Helt siden de giftet seg, hadde de to utført kjønnsakten meget sjelden, i stummende mørke, i dryppende stillhet og nesten total ubevegelighet. Det kunne ikke falle Hind inn å vri og vrikke på seg, og siden Sufyan øyensynlig klarte seg med et absolutt minimum av bevegelse, antok hun - og hadde alltid antatt - at de to hadde samme syn på saken, nemlig at det var noe svineri, som man ikke skulle diskutere før eller etter, og som man heller ikke skulle gjøre oppmerksom på mens det pågikk. At det tok sin tid før barna kom, oppfattet hun som Guds straffedom for de ugjerninger bare Han kjente til fra hennes forrige liv. At de begge ble jenter, nektet hun å klandre Allah for: hun foretrakk å skylde på det puslete frøet som ble plantet i henne av hennes umandige ektemann, en innstilling hun ikke unnlot å bekjentgjøre, og det med stort ettertrykk, og til jordmorens forskrekkelse, i samme stund som lille Anahita kom til verden. «Enda en jente,» gispet hun i avsky. «Jaja, når man tenker på hvem som laget ungen, får jeg være glad til at det ikke ble en kakerlakk, eller en mus.»