Johan Borgen, som var en meget fredsommelig mann, skal engang ha sagt det som får være regelen her: Slå aldri et barn, uten i sinne..
Det har jeg gjort iblant.
Jeg har ingen klar erindring om årsaken til at jeg selv, dessverre lot klaps falle på egne barn. Må bare vedstå meg at jeg gjorde det, uten kraft. Ei heller i glede. Bare i sinne.
Kanskje angrer jeg mer de ganger jeg ikke la hånd på, men la stemmebånd til min irritasjon. Barn kan også slås kraftig av foreldrestemmer. Ordene kan ramme med piskesnert. Ord kan ramme som sleggeslag når den store med den mørke, svære stemmen brøler til en treåring: Nå er det nok! Marsj i seng, din uoppdragne, lille fascistbølle!
Åjo, man minnes ord som ikke burde vært sagt så høyt, og hvorledes man bitterlig angret etterpå.
Jeg mente det jo ikke sånn. Var bare nedkjørt, trøtt, irritabel, og hadde uten å varsle barnet flyttet toleransegrensen.
Eller var det barnet som var ute for å sjekke hvor grensen gikk her i verden?
Sist sett
