Bokelskere.no

En forfatter skal ikke ligge og sprelle i en virkelighetsfelle, særlig ikke i skrift, siden det vil innebære en manglende respekt for både virkeligheten og skriften. Det jeg nettopp skrev, er en setning som hører hjemme i en artikkel der man later som om man har saklig oversikt, noe jeg ikke er i nærheten av, men naiviteten i selv de mest belestes måte å forveksle det autentiske med det selvbiografiske, eller såkalt sanne, slutter aldri å forundre meg. Det får meg til å tenke på andre kunstarter, hvor absurd det ville være å tro at en maler er selvportrettet sitt, uansett hvor likt det virker og hvor mye personlig som er lagt inn. Eller kanskje det er jeg som er naiv, siden jeg vet at skriften byr på en særegen nærhet og evne til å sette avstander ut av spill. Et maleri kan man ta på, og dermed ane teknikkene, men skriftens tilblivelse, inkludert det utelatte, er skjult. Skriften smetter snarveien inn i hjernen, og der, i bevisstheten, står den fram, hvis den er god, med en så ubestridelig virkelighetskraft at hvem som helst kan la seg lure.