Det hadde alltid vært slik at alle, unntatt pappa, ble alvorlige og rare når hun spurte etter farmor. Derfor visste hun bare det pappa hadde fortalt. Og han snakket om farmor som om hun skulle være en av de syke som han ikke så mere fordi de var blitt friske: Høy. Mørkt hår. Sa ikke så mye. Flink til å seile, regne og ri. Og til å spille cello. Pappa husket ikke så mye annet. Jo, at hun kunne bli så sint at alt ble kaldt.
Sist sett
