Bokelskere.no

Det eneste virkelig vakre løftet. Det var sterke ord. Jeg følte det som om hun hadde satt i gang et stort orkester i hodet mitt. Der satt jeg midt blant instrumentene. Med strykere ved siden av meg og blåsere rett bak meg.
- Man får stadig løfter, fortsatte hun. - Man gir seg selv løfter. Man lytter til andre menneskers løfter. Politikere som snakker om et bedre liv for dem som eldes, om en helsesektor der ingen skal behøve å få liggesår. Banker som gir løfter om høyere rente, mat som lover redusert vekt, og kremer som garanterer en alderdom med færre rynker. Livet er ingenting annet enn å krysse seg fram med sin lille båt i en endeløst skiftende, men uopphørlig strøm av løfter. Hvor mange av disse løftene husker man? Man glemmer det man helst vil huske, og husker det man helst vil bli fri fra. Brutte løfter er som skygger som danser rundt en i skumringen. Jo eldre jeg blir, desto tydeligere ser jeg dem. Det vakreste løftet i mitt liv var det du ga meg da du lovte meg dette skogstjernet. Jeg vil se det og drømme at jeg svømmer i det før det blir for sent.