"Natur og folk var gått inn i sin årsfaste dvale. Folk sov mer, rørte mindre på seg. De heldige varmet seg på hverandre. Jevnt over var menneskene tristere enn om sommeren. Vintersmerten hadde meldt seg.
Men i blant flammet den mørke himmelen opp.
"Nu vil ho dainse," sa folk og stirret fra vinduskarmene.
For nordlyset står aldri stille. Det farer over himmelen, i buer og bånd, fjerner seg, forsvinner nesten, for så å dukke opp igjen og blafre.
Med nordlyset vet man aldri.
Heller ikke med folk kan man vite. De kan ligge der tynget og triste under dynene, plutselig flammer de opp.
De pynter seg og går ut. De blafrer som et annet naturfenomen."
Sist sett
