Jeg burde ha visst bedre. På det tidspunkt hadde jeg studert jødenes historie under diasporaen i Europa - pogromene, undertrykkelsen, Holocaust. Jeg burde ha sagt noe, men gjorde det ikke. I stedet førte jeg på ny et slags dobbeltliv. Privat var jeg fritenker. Blant islamister var jeg "broder". Jeg skulle ikke bestride slike sementerte oppfatninger som hat overfor jøder, hinduer, amerikanere og homser, liksom underordning av kvinner. Jeg hadde fortsatt to ansikter, to personligheter. Utenfor klasserommet skrudde jeg av evnen til kritisk tenkning og aksepterte de religiøse og politiske holdningene som dominerte der jeg var med.
