Bokelskere.no

Da jeg var kreftpasient, møtte jeg mange "engler i hvitt" , både på Ahus, Ullevaal og Rikshospitalet, men jeg opplevde også at "noe" skurret. Stadig ble de hindret i å gjøre jobbene sine. En dag klarte ingen av dem å ta blodprøver, - jeg ble forbløffet da de istedet for å bruke en nål, som de pleide, plutselig måtte stikke både tre og fire ganger før de traff. Hva hadde skjedd ?. Og hvorfor var blomkålsuppen så tynn at sykepleieren beklaget at den manglet blomkål ? Hvorfor hadde helseforetakene sagt opp sekretærene og erstattet dem med "taleregistratorer" som ikke registrerte forskjell på "han" og "hun" og som ikke forsto dialekter eller aksent ?. Hvorfor hadde noen kuttet ned antallet brystrekonstruksjoner - og hvilke andre pasientgrupper ble også tilsidesatt ? Mine opplevelse, og en dulgt irritasjon hos mange helsearbeidere, vekket den journalistiske nysgjerrigheten min. Da jeg begynte å stille spørsmål, ville ingen innrømme noe som helst, så jeg fortsatte å spørre. Først etter noen uker, da noen begynte å svare, gikk min forbløffelse over til forferdelse.