Sufiene var utvilsomt inspirert av visse vers i Koranen, men sufismens historiske utvikling står i like stor eller større gjeld til kristendommen, nyplatonismen, gnostisismen og buddhismen (sufiene lærte å bruke rosenkransen, og andre viktigere ting, av buddhistmunker).
Det som i dette kapitlet er interessant for oss, er hvordan sufiene senere "brøt helt med den islamske lovens formelle system og hevdet at lovens lenker ikke bandt dem som hadde vunnet kunnskap". Dette gjaldt like mye for enkeltpersoner som for hele ordener av dervisjer. Mange sufier var gode muslimer, men noen var muslimer bare i navnet, mens en tredje gruppe var "en slags muslimer". En av de viktigste skikkelsene i sufismens historie, Abu Said (d. 1049), hadde bare forakt til overs for islam og all positiv religion. Han forbød elevene sine blant annet å dra på pilegrimsferd til Mekka. Bayazid (d. 1581) la også liten vekt på å følge sharias bud.