Bokelskere.no

Han var kommet til det punktet i livet der han ble slått, med økende styrke, av et spørsmål så overveldende enkelt at han ikke hadde noe å stille opp med. Han lurte på om livet var verdt å leve, om det noensinne hadde vært det. Han antok at dette var et spørsmål alle stilte seg på et eller annet tidspunkt, og han lurte på om det kom med en like kjølig kraft til alle som til ham. Spørsmålet brakte sorg med seg, men det var en generell sorg som (trodde han) hadde lite med ham selv å gjøre eller hans spesielle skjebne. Han var ikke engang sikker på om spørsmålet sprang ut fra de mest umiddelbare og åpenbare grunner, fra det hans eget liv var blitt. Han trodde det kom fra opphopningen av år, fra akkumulerte tilfeldigheter og omstendigheter og fra det han hadde forstått av dem. Han kjente en dyster og ironisk glede ved muligheten av at det var det lille han hadde klart å tilegne seg av lærdom som hadde ført ham til denne kunnskapen: at allting i det lange løp, selv lærdommen som hadde vist ham dette, var fåfengt og tomt, og skrumpet til sist inn til en intethet det ikke kunne forandre.