Man tror menneskerettigheter kommer uten menneskelige plikter.
Men fordi nedgangstider kan gå over lang tid, - har mennesker en tendens til raskt å vende seg til en ny tilstand uten å forstå alvoret i endringene, at gatene gradvis skitnes til, at det går i roligere tempo, de kriminelle miljøene overtar som den dominerende makten der ordensmakten tidligere styrte, og befolkningen resignerer overfor sine handlingslammede politiske myndigheter og begynner å stole mer på egne sikkerhetsvakter enn på politiet. Moralen degenereres mens alle smiler selvsikkert, og man tror velstanden alltid vil vare uansett hvilke verdier samfunnet er bygget på. Det er derfor det tar tid før det går opp for tilstrekkelig mange at kulturens storhetstid er over. Den er sårt og ugjenkallelig forbi. Man har valgt det selv. Man har sovet når det var tid for å være våken.
Lenge håpet mange det beste og lot det skure og gå. For hvem vil riste treet så den råtne frukten faller til jorden? Det produserer en helvetes ubehagelig støy; og skulle en fremsynt politiker velge å riste hardt, vil han garantert aldri bli valgt inn på noe Storting igjen. Hans karriere ville være definitivt over. Hans tid omme. Ingen hadde villet høre om ham mer, mannen hadde vært dømt til undergang. Særlig hvis pressen var involvert. De elsker som kjent å knuse et synkende skip slik at det aldri kan seile igjen og for så å gå kollektivt derfra og aldri ta ansvar for tragedien som siden utspant seg.
Dette er definitivt det moderne demokratiets svøpe. Det produserer nesten ikke lenger ledere som gjør det som er nødvendig for nasjonen, men ledere som handler i samsvar med det som er opportunt for deres egen personlige karriere; - for Norges del gjerne med internasjonale håp om lekre stillinger i FN, det er jo så gjevt og i tillegg personlig lønnsomt etter endt politisk karriere.
