Hirka kjente seg tappet for krefter. Hun hadde aldri vært noen av betydning. Hun hadde vært odinsbarn. Råta. Menskr. Levd i ei rød vogn langs veiene. I ei koie i Elveroa. Hun eide ingenting annet enn det hun fikk plass til i en sekk. Hun hadde aldri hatt røtter eller rikdom. Nå var det noen andre som var på bunnen. Nå var hun som Rime. Av mektig ætt, og med alt hun kunne ønske seg. Hun var den heldige, og det kjentes som gift i årene.