Og jeg føler at jeg har veldig alvorlig og viktig å meddele deg, min ikke-eksisterende leser, og og jeg føler at jeg skal si det like innstendig som om jeg sto i samme rom som deg. At livet - hva enn det er - er kort. At skjebnen er grusom, men ikke tilfeldig. At Naturen (det vil si Døden) alltid vinner, men det betyr ikke at vi må bukke og skrape for den. At selv om vi ikke alltid er så glade for å være her, er det vår oppgave å dukke ned i livet likevel, vade rett gjennom det, rett gjennom kloakken, med åpne øyne og hjerter. Og omgitt av Døden, mens vi stiger opp fra det organiske og synker begredelig ned i det organiske, er det en ære og et privelegium å elske det Døden ikke kan nå.
Sist sett
