Denne evindelige snakkingen som den forsmådde vil beskjeftige seg med. Denne evindelige snakkingen, Den som forsmår har aldri behov for å snakke. Han om noen burde vite at den som forlater behøver ikke snakke, for vedkommende har ikke noe å snakke om. Den som forlater er klar. Dette er den store smerten. Det er den som blir forlatt som trenger å snakke i all evighet. Og all denne snakkingen er bare et forsøk på å fortelle den andre at han har tatt feil. At om han bare innså tingenes rette natur, ville han ikke velge som han velger, da ville han elske henne. Snakkingen handler ikke om å få klarhet, som den snakkende påstår, men om å overbevise og overtale.