«Da grantreet var ferdig, kom hemulens tante igjen forbi på
sparken sin. Nå kjørte hun i motsatt retning og hadde om mulig
enda mer hastverk.
Se på treet vårt, ropte murnmitrollet.
Bevare meg vel, sa hemulens tante. - Men dere har jo alltid
vært rare. Nå må jeg videre . . . Må lage mat til julen.
Mat til julen, gjentok mummitrollet forbauset. - Spiser den
også?»